Dyrekommunikasjon med Lucia (avdød)

1.    Fri Flyt

(Når jeg mediterer før denne kommunikasjonen, får jeg behov for ekstra jording, og påfyll av klare og rene farger i alle chakraene. Jeg jobber lenge med dette. Jeg gjør også øvelsen der jeg setter meg selv inni en slags ‘boble’, og bryter alle linker av energier som kommer utenfra og ‘forstyrrer’ mitt energifelt. Jeg står igjen i en ‘boble’ av ren og klar energi. Når jeg får opp slike ting så tydelig, kan det tyde på at du Torill kanskje også har dette behovet. God jording, påfyll av rene farger i chakraene dine, og det å stå i din egen energi uten påvirkninger utenfra. Hvis du har spørsmål rundt dette, bare spør).


(Jeg får kontakt med Lucia, hun kommer inn i mitt hellige rom hvor jeg kommuniserer med dyr. Hun er kritt hvit i pelsen, skinner, og utstråler en indre ro og trygghet. Hun presenterer seg selv som ‘Luca’ med a, uttalt [luka], i engelsk ordlyd).

Jeg liker godt mitt opprinnelige navn også, som er Lucia. Det er litt helgenaktig, og et lyst navn jeg kan relatere meg selv til. Du også,- som ga meg navnet, er en lysarbeider,- og kunne godt ha hatt lignende navn. Som et type ‘åndelig navn’ ved siden av ditt eget. Men viktig er det ikke… jeg bare kom på det når jeg kom i kontakt med Karin.

Stillhet….

Det er godt for meg mor, å få kommunisere til deg nå. Du trenger det – du har ikke hatt det godt denne siste tiden etter at jeg forlot deg. Det har egentlig foregått en god stund. Jeg tror du bebreider deg selv for det som skjedde til tider,- og det vil jeg ikke at du skal. Ønsket mitt for denne kommunikasjonen er at du skal kunne befri deg for de vonde følelsene, og starte din healing-prosess. Det er ikke unaturlig å sørge, heller ikke over dyr. Vi kommer våre mennesker svært nær, og spesielt når mennesket tillater oss å slippe inn. Det gjorde du,- noe jeg er svært glad og takknemlig for. Vi hadde et langt liv sammen, lengre enn mange andre har med sine dyr. Da sier det seg selv at jeg har fulgt deg i tykt og tynt.

Du har hatt behov for en nær følgesvenn som ikke har sviktet deg, og som har støttet deg hele veien. Uansett hva du har opplevd. Livet ditt har ikke alltid vært en dans på roser. Men det har gjort deg sterk, og du har vært på en lang reise. Reisen slutter ikke selv om jeg er her på denne siden av livet. Men vi har gått over i en ny fase, hvor stikkordene er ‘selvstendighet’ og ‘tiltro til seg selv’.
Selv om jeg ikke er hos deg fysisk lenger, så er jeg absolutt til stede i ånden. Jeg er hos deg, og støtter deg. Jeg håper du kan kjenne min tilstedeværelse.
(Har du sett hvite ‘skygger’ rundt deg, og følt det som om hun stryker seg inntil leggene dine,- nesten som en katt gjør? Dette er bildene hun sender meg når hun snakker om tilstedeværelse).  


 

2.    Spørsmål:

Hadde du store smerter?
Jeg hadde en del smerter på slutten, men ikke mer enn at jeg taklet det ganske greit. Smerter blir alltid verre når frykt og angst legger seg på toppen. Det er derfor vi dyr ofte takler fysiske smerter, har en høyere smerteterskel enn menneskene. Vi har en egen evne til å holde fotfestet, og kjenner ikke på akkurat den samme frykten som dere menneskene gjør.
 


Var du fryktelig redd?
Som jeg forklarte over her, så kjenner vi ikke på det samme som menneskene gjør. I min situasjon var det mer en usikkerhet i starten, før jeg klarte å sentrere meg selv og se hva som skjedde. Dette roet seg ganske fort. Den jeg var mest bekymret for var deg mor. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta litt av frykten fra deg da du opplevde det. Men samtidig er det en prosess det også. En naturlig reaksjon som bare kommer. Den må man takle for å komme seg i gjennom det hele. I gjennom alle stegene av en sorgreaksjon.

(Jeg får litt følelsen av at du kanskje ikke var sammen med Lucia da ting skjedde. At det tok litt tid før du oppdaget hva som hadde skjedd, eller var i ferd med å skje. Stemmer det? Innen du ble bevisst på hva som skjedde føler jeg at Lucia var rolig og sentrert, og at det kun var fysiske reaksjoner som skjedde).

Det er forskjell på det mentale og det fysiske, i alle fall slik jeg opplevde det. Kroppen er et skall som noen ganger lever sitt eget liv, mens inni meg var jeg på et annet sted, et annet nivå på en måte.

Ofte er det riktig at man ikke er bevisst på alt som skjer, og skal skje. Når man føler at man burde vært der, vært til stede,- så er det i mine øyne en grunn til at dette skjer. Kanskje man ikke klarer å gi slipp, at man holder hverandre igjen. At det er lettere for den andre å gi slipp da, når man er alene.

(Mens jeg skriver dette føler jeg at ting er inviklet forklart, og at jeg har vanskelig for å forstå det. Men det kan også være din følelse rundt det hele Torill. Som om du sitter igjen med mange spørsmål, og er såret og har det vondt. Alt kan føles som et kaos innimellom. Kanskje det er vanskelig å komme i gjennom det fordi man lar andre ha et ord med i dette,- som holder deg igjen slik at du ikke kommer dit du trenger? Igjen føler jeg på forvirring).

Det er noe av det jeg ønsker å hjelpe til med videre nå, hvis mor tillater meg det. Jeg ønsker å hjelpe henne å holde fokus, å stå i seg selv. Men hun må la meg slippe inn. Det håper jeg blir lettere nå når hun vet mer, og kanskje kan kjenne litt forbi sorgen og se at jeg er her. Dette er et skritt i riktig retning føler jeg…



Skjønte du at du skulle dø?
Ja det gjorde jeg. Men for meg var det ikke noe mystisk eller skummelt med det. Når jeg skjønte at jeg skulle dø kjente jeg på en indre ro, på lettelse og glede. Det var for meg ingen frykt, sorg eller smerter rundt dette.


 

3.    Følelser i ubalanse:
Sorg, sinne, savn, forvirring, fortvilelse, ubesvarte spørsmål. Følelsen av å ikke klare å komme komme seg videre.

Årsak til følelser i ubalanse:
Tap av nære og kjære. Traumer fra tidligere tap og hendelser, hvor følelsene blusser opp igjen når man igjen opplever tap. Assosiasjoner som skjer automatisk fordi mye ikke er bearbeidet til bunns fra tidligere. Mye sitter også igjen i ubevisstheten, og påvirker en. Frykt for å ikke bli sett på som normal, og angst over å føle seg fastlåst.

 

4.     Er det noe mer du vil si før vi avslutter?
Vi har via denne kommunikasjonen snakket om veldig mange vanskelige ting. Ting som antagelig må bearbeides og kjennes på litt og litt. Men prosessen har nå kommet i gang, og jeg er hos deg ‘every step of the way’ (hun sier det på engelsk. Betyr at hun er med deg hele veien).

Videre nå er fokuset som jeg sa tidligere å jobbe med å være selvstendig. Ha tiltro til deg selv, og vite at du faktisk ER sterk nok til kom komme deg videre. Jeg vet at du er sterk. Du jobber deg sakte men sikkert videre, hvor mye skjer bevisst, og mye skjer ubevisst.

Jeg ønsker for deg at du blir flink til i gi deg selv tid til å gjøre hyggelige ting. Det gir deg energi, og hjelper til å løsne opp i denne ‘knuten’. Jeg føler at det er viktig med turer i skogen og i naturen. Ta på trærne, og kjenne på deres styrke og jording. Det kan være vanskelig i starten å komme seg ut, og sette av tid til seg selv. Press deg selv til å gjøre det,- så vil du kjenne på belønningene ganske snart.

Du er på rett vei nå, og jeg er glad for å kunne være til hjelp. Åndelig arbeid er viktig for deg.
I prosessen vil du møte skjær i sjøen, men etter hvert vil du lettere kunne se det, og takle det når det kommer. Prøv så godt du kan å nyte denne prosessen også, det er ganske fantastisk når du forstår hvor mye det gir deg.

Til slutt vil jeg takke for at du har vært, og er en fantastisk mor for meg. Du har gitt meg alt jeg trenger, og mere til. Det er viktig for meg å si at du gjorde alt du kunne for meg. Føl aldri at du burde ha eller kunne ha gjort mer.

Mitt hjerte slår like sterkt for deg, som ditt hjerte slår for meg.
Det kommer det alltid til å gjøre.


 

Jeg er her, og du kan kontakte meg når det måtte være.


(Lucia sender et lilla hjerte,
masse kjærlighet, takknemlighet og varme din vei)…

​

​

​

​

​

​

​

​